Tema: Bistandspolitikk

Norge bruker omtrent en prosent av bruttonasjonalproduktet på bistand. Noen mener at dette er for mye, og at bistandsmidler kan gjøre fattige land til passive mottakere. Andre mener at et rikt land som Norge kan bidra mye mer, og at en god bistandspolitikk kan hjelpe mennesker til å skape en god framtid for seg selv.  Hva synes du? argumenter for dine synspunkter.

Bistandspolitikk

Den globale fattigdommen øker stadig  og dessverre skiller vi fremdeles verden i i-land og u-land. Selv om disse begrepene ikke brukes lenger, er verden delt inn i ferdig utviklede land,og utviklingsland. Det er ingen tvil om at godene i verden er ganske skjevt fordelt, og at mange lever under dårlige kår. I forbindelse med verdensomspennende konflikter vi daglig vitner til i media, har bistandspolitikk kommet i fokus igjen. Dyrtid og økonomiske problemer, også her hjemme, har ført til at mange mener at Norge bør bruke mindre penger på bistand. De mener at pengene bør brukes til å forbedre offentlige tjenester og hjelpe de som ikke får enden til å møtes etter rentehevingene og økte priser på matvarer, drivstoff og strøm.  De mener også at bistandsmidler fører bare til at utviklingslandene blir passive mottakere, og så lenge de får hjelp, vil de aldri jobbe for å komme seg ut av fattigdommen. Andre derimot er helt uenige med disse påstandene. De mener at et rikt land som Norge må faktisk bidra mer, spesielt i disse dager hvor hele verden opplever økonomisk nedgang. Personlig mener jeg et land som Norge bør bidra mer, og i denne teksten skal jeg forklare hvorfor.

For det første er dagens verden global og ikke lokal lenger. Det betyr at det som skjer andre steder i verden kan ha direkte konsekvenser for oss her hjemme. Dette vitnet vi til under pandemien. Et virus som hadde oppstått milevis unna, var plutselig i Norge i løpet av et døgn. Selv om vi ønsker å beskytte oss fra resten av verden med kunstige landegrenser, kjenner verken dyrene, virus og bakterier, og miljøkatastrofer landegrensene. Nettopp derfor bør rike land som Norge bidra til at stadig flere i den fattige delen av verden får muligheten til utdannelse slik at de kan både bidra til å løse globale problemer, samt hjelpe seg selv ut av fattigdommen.

For det andre handler bistand om å være et medmenneske. Vi må stille opp for de som har det verre, vise empati, og ta vår del av ansvaret. Årsaken til den skjeve fordelingen i verden er ganske kompleks, og går tilbake til imperialismens tid. De rike landene kan ikke i etterkant av brutal imperialistisk politikk bare trekke seg til siden, og fraskrive seg ansvaret. 

Dessuten kan vi ikke sammenligne fattigdom i Norge med fattigdom i utviklingsland. Velferdsstaten sørger for at de som sliter mest, likevel har tilgang til det som er nødvendig for at man skal leve et verdig liv. De fleste barn går på offentlig skole og alle blir gitt samme sjanse til utdannelse og personlig utvikling uavhengig av bakgrunn og foreldrenes lommebok. Alle innbyggere i Norge har i tillegg tilgang til et godt og velfungerende helsetilbud som i de fleste tilfeller er gratis. 

Jeg benekter ikke at mange sliter økonomisk i Norge, men likevel lever de fleste et godt liv sammenlignet med mennesker som er rammet av krig og andre menneskeskapte kriser rundt omkring i verden. 

Alt i alt må vi huske at vi lever i en global verden og at vi er koblet sammen på godt og vondt. Vi bør slutte å se på verden som oppdelte segmenter, og nettopp derfor bør rike land bidra enda mer. De kan faktisk vinne på det når internasjonale kriser oppstår.